Sosionomstudent ved Høgskolen i Østfold deltar i utveksling i Windhoek, Namibia; Katutura barnehjem, stor kontrast fattigdom og velstand
Utveksling i Namibia - sosionomstudent V26 – Høgskolen i Østfold
Publisert 20. aug. 2026 11:05 - Sist endret 20. aug. 2026 11:05
Utveksling i Namibia - sosionomstudent V26
En av de første ukene på studiet spurte veilederen min om utveksling var noe jeg kunne vurdert. Jeg svarte egentlig nei med en gang. På det tidspunktet kunne jeg ikke se for meg å reise så langt hjemmefra og være borte i tre måneder føltes altfor lenge. Jeg hadde heller ikke blitt ordentlig kjent med noen på studiet ennå, og tanken på å reise alene gjorde at utveksling føltes enda fjernere.
Etter hvert fikk jeg gode studievenninner, og plutselig var ikke tanken på utveksling like utenkelig lenger. Jeg endte opp med å søke sammen med flere av dem, og i dag kan jeg uten tvil si at det er noe av det beste jeg har gjort. Samtidig erfarte jeg under oppholdet at man absolutt ikke trenger å kjenne noen fra før for å dra. Flere reiste uten å kjenne hverandre, og når man plutselig bor, jobber, reiser og opplever så mye sammen, blir man kjent på en helt annen og mye raskere måte enn hjemme. Om man reiser med venner eller alene, tror jeg derfor ikke bør være det som avgjør om man tør eller velger å dra.
Å bo og leve i Windhoek Vi var ni studenter som bodde sammen i et stort hus i Windhoek, hvor vi delte rom. Før avreise var jeg litt spent på hvordan det skulle bli å bo så mange, så tett over en lengre periode, men det fungerte overraskende fint. Vi hadde også en vaskedame som hjalp oss med rengjøring og andre praktiske ting i huset. Dette gjorde hverdagen mye enklere når ni personer skulle bo sammen. I hverdagen gikk vi eller tok Yango, en taxitjeneste vi brukte mye, blant annet til matbutikken, rundt omkring i byen og til og fra praksisstedet. Jeg opplevde generelt Windhoek som et sted hvor vi følte oss trygge, så lenge vi tok noen forhåndsregler og brukte sunn fornuft. Matbutikkene er store og fine, og man får tak i det aller meste man er vant til hjemmefra. Det finnes også utrolig mange fine restauranter og mye å finne på rundt omkring i byen, og alt er relativt mye billigere enn hjemme.
Noe som overrasket meg mest, var de enorme kontrastene man kunne oppleve på svært korte avstander. Forskjellen mellom deler av Windhoek og Katutura var veldig stor. Det var spesielt å se så mye fattigdom og vanskelige levekår så tett på områder preget av velstand. Gjennom praksisen møtte vi mennesker som levde under helt andre forhold enn det vi selv gjorde bare en kort kjøretur unna. Å bevege seg mellom disse virkelighetene ble en del av hverdagen vår, og var noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg under oppholdet.
Praksis Jeg hadde praksis på et barnehjem i Katutura. I løpet av arbeidsdagen jobbet vi hovedsakelig med de yngste barna som ennå ikke hadde begynt på skolen, ettersom de eldre barna var på skolen store deler av dagen. Praksisperioden tok litt tid å vende seg til. De første ukene var preget av mange nye og sterke inntrykk, og enkelte dager kunne føles både lange og tunge. Vi møtte en hverdag og forhold som var veldig annerledes enn det vi var vant til fra Norge, og brukte i starten mye tid på å forstå hvordan vi best kunne bidra.
Noe som var uvant, var at vi i liten grad fikk konkrete arbeidsoppgaver eller tydelige beskjeder om akkurat hva vi skulle gjøre. Dette var ganske annerledes fra praksis i Norge, hvor man ofte har tydeligere rammer og noen som forteller hva som forventes av deg. Vi måtte selv observere, ta initiativ og se hvilke behov som fantes. I starten var dette utfordrende, men etter hvert gjorde det oss også mer selvstendige og tryggere på våre egne vurderinger.
Da vi ble bedre kjent med barna og de ansatte og fikk gode rutiner i hverdagen, endret praksisopplevelsen seg veldig. Vi fikk tettere relasjoner til barna og følte oss mer som en del av hverdagen deres. Vi arrangerte ulike aktiviteter og forsøkte å innføre noen faste og gode rutiner. Blant annet startet vi dagen med morgensang og hadde fokus på tannpuss og hygiene. Mye handlet om å være kreative og tilpasse oss det som var behovet deres. Praksisen ble en veldig stor og viktig del av oppholdet, og relasjonene vi fikk til barna er noe av det jeg sitter aller sterkest igjen med.
Turer og utflukter Utfluktene som ble arrangert for oss under oppholdet, var utrolig fine og opplevelsesrike. Vi dro på safari i Etosha, hvor vi fikk se blant annet løve, sjiraffer, sebraer og nesehorn. I Swakopmund fikk vi oppleve både kysten og sanddyner gjennom mange ulike aktiviteter, og i Sossusvlei var vi omgitt av det helt spesielle landskapet og de enorme, oransje sanddynene. På slutten av oppholdet hadde vi også en uke i Cape Town, hvor vi blant annet fikk oppleve byen, strendene, fjellene og vingårdene.
Turene var veldig forskjellige, men alle var spesielle på hver sin måte. Det var også godt med små avbrekk fra praksis og hverdagen i Windhoek. Det å kunne reise bort sammen, oppleve nye steder og bare være på tur var noe vi satte utrolig stor pris på. Turene og opplevelsene er en stor del av minnene jeg sitter igjen med fra oppholdet. Turene vår godt organisert av de som hjalp oss med dette, vi hadde gode og trygge guider på alle turene.
Jeg dro også på en ekstra tur til Omaruru og Spitzkoppe sammen med en annen medstudent og en guide. Det er gode muligheter for å arrangere egne turer dersom man ønsker det, og for meg ble dette også en veldig fin og minneverdig opplevelse.
Hverdagen i Namibia Noe av det jeg ikke hadde tenkt så mye på før jeg dro, var hvor stor del av opplevelsen den helt vanlige hverdagen skulle bli. Det er lett å fokusere på praksis, utflukter og de store opplevelsene når man tenker på utveksling, men for meg er det også alle de vanlige dagene jeg husker og savner. Før vi dro, tror jeg flere av oss hadde sett for oss en ganske annerledes hverdag enn den vi faktisk fikk. Vi hadde naturligvis hørt mye om fattigdom og områdene vi skulle møte gjennom praksis. Derfor ble jeg overrasket over hvor mye Windhoek også har av det samme som vi er vant til hjemmefra.
Når vi kom hjem fra praksis, endte vi ofte opp ved bassenget for å sole oss og bade. Noen av oss gikk turer i nabolaget, og ellers bestod hverdagen av alt fra shopping, restaurantbesøk, kino og trening til spa, kortspill og film hjemme. Vi kunne bestille mat og ha en rolig kveld i huset, eller finne på noe ute i byen.
Onsdager dro vi ofte på karaoke, og i helgene hendte det at vi dro ut på byen. Det finnes med andre ord mange av de samme mulighetene for å finne på ting som hjemme i Norge. Vi hadde mye tid sammen og ble naturligvis veldig godt kjent når vi både bodde, jobbet og reiste sammen. Etter hvert fikk vi våre egne rutiner, og det tok ikke lang tid før livet i Windhoek føltes som vår vanlige hverdag.
Erfaringer jeg tar med meg videre Utvekslingsoppholdet har gitt meg erfaringer både faglig og personlig. Gjennom praksis fikk jeg oppleve sosialt arbeid i en helt annen kontekst enn hjemme i Norge. Jeg lærte mye om å tilpasse meg, være tålmodig og ikke forvente at det alltid finnes en fasit på hvordan man skal møte ulike situasjoner.
En av de viktigste erfaringene jeg tar med meg fra praksisen, er å stole mer på egne vurderinger og tørre å ta initiativ. Det å ikke alltid få konkrete arbeidsoppgaver var utfordrende i starten, men gjorde at vi måtte bli mer selvstendige. Vi måtte observere, diskutere sammen, prøve oss frem og selv se hvor vi kunne bidra. Etter hvert ble jeg mye tryggere på meg selv og på hva jeg kunne bidra med.
Samtidig har oppholdet utfordret meg personlig. Da jeg startet på studiet, syntes jeg tanken på utveksling var skummel og kunne ikke se for meg at det var noe jeg kom til å gjøre. Jeg var redd for at tre måneder skulle føles altfor lenge og for å være så langt unna hjemme. I stedet endte Namibia opp med å bli et sted jeg fikk en sterk tilknytning til.
Noe av det viktigste jeg tar med meg fra oppholdet, menneskene og kulturen, er hvor mye man kan få igjen av å møte andre med åpenhet og tørre å gi litt av seg selv. Min opplevelse var at jo mer åpen jeg var, desto mer åpenhet, vennlighet og kjærlighet fikk jeg tilbake. Det ga meg relasjoner og opplevelser jeg ikke tror jeg ville fått dersom jeg hadde holdt mer tilbake. Dette er noe jeg kommer til å ta med meg videre, både personlig og som fremtidig sosialarbeider.
Hvis jeg kunne gitt ett råd til andre studenter som vurderer å dra, hadde det derfor vært å tørre og å være åpen for menneskene og opplevelsene man møter. Det er helt normalt å være spent eller usikker før man reiser, og det kan ta litt tid å finne seg til rette både i praksis og i en ny hverdag. For meg endte det opp med å bli en av de aller beste opplevelsene jeg har hatt, og noe jeg aldri ville vært foruten.