Ragnhild konfirmasjon i Østre Toten; første gang i 850-årige kirken vår

Ragnhild konfirmasjon i Østre Toten; første gang i 850-årige kirken vår

for HOFF – KAPP – NORDLIEN Nr. 2 - 2026 - Årgang 70 Menighetsbladet

2 3 Menighetsbladet for HOFF – KAPP – NORDLIEN Menighetsbladet for HOFF - KAPP - NORDLIEN Nr. 2 - 2026 - Årgang 70 Nr. 2 - 2026 - Årgang 70 Det er noe eget med å være underveis. Når vi går en vei sammen, får vi tid til å se, lytte og være til stede. Pile- grimsvandringen minner oss om at livet selv er en vandring. Vi er alle mennesker på vei. Vi kjenner målene vi setter oss, men ikke alltid alt som møter oss underveis. Den hellige Birgitta av Vadstena ba en enkel bønn: «Herre, vis meg din vei og gjør meg villig til å vandre den.» Det er en bønn som rommer mye. For vi ber ikke bare om å få vite hvor vi skal gå. Vi ber også om å få et villig hjerte. Et hjerte som er åpent for Guds ledelse, også når vi ikke ser hele veien foran oss. Salmisten skriver: «Om jeg går eller ligger, ser du det. Du kjenner alle mine veier.» Det er et av Bibelens vakreste løfter. Gud kjenner våre veier. Ikke bare de gode dagene, men også dagene da vi går oss vill, når vi tviler eller mister motet. Ingen av våre skritt er skjult for ham. Jesus sier om seg selv: «Jeg er veien.» Han sier ikke bare at han kjenner veien, eller at han kan vise oss den. Han sier at han selv er veien. Derfor er kristen tro først og fremst ikke en lære eller et sett med regler. Det er et fellesskap med ham som går sammen med oss. På Kristi himmelfartsdag hører vi fortellingen om hvordan Jesus ble løftet opp fra disiplenes øyne. Det kan nesten høres ut som om han forsvinner. Men dagen handler ikke om at Jesus blir borte. Den handler om at han går inn i Faderens herlighet. Den oppstandne Kristus er ikke lenger bundet til ett sted eller én tid. Han er nær hos alle mennesker. Han er nær hos sin kirke. Han er nær hos oss. Derfor er korset blitt det kjæreste tegnet kristne bærer med seg. Vi ser det i kirkene våre. Vi tegner det over den som dø- pes. Vi løfter hendene til velsignelse og tegner korsets tegn. For i korset møter vi Jesus Kristus. Han som kjenner smer- te, sorg og ensomhet. Han som selv gikk gjennom mørket og døden. Han vet hva det vil si å være menneske. Derfor møter han oss ikke med avstand, men med barmhjertighet og kjærlighet. Korset er ikke først og fremst et tegn på nederlag. Det er et tegn på håp. Et seierstegn. Et tegn på at kjærligheten er sterkere enn døden. I Johannesevangeliet sier Jesus: «Og dette er det evige liv: at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.» Evig liv handler ikke først og fremst om hvor lenge livet varer. Det handler om fellesskap. Om å kjenne Gud som vår Far. Om å få leve i hans kjærlighet. Dette er ikke noe vi skal gjøre oss fortjent til. Det er ikke en belønning for de flinke. Det er en gave. En gave som blir gitt av nåde. Kristi himmelfartsdag minner oss om at Jesus går foran oss. Han vender tilbake til Faderen, ikke for å forlate oss, men for å åpne veien hjem. Han går dit for oss. Derfor har vi en som kjenner oss. En som ber for oss. En som aldri slipper oss av syne. Når vi ikke finner ordene selv, vet han hva som bor i hjertet vårt. Når troen er svak, er hans trofasthet den samme. Når veien blir tung, går han ved vår side. Vi er mennesker på vei. Noen ganger går vi med lette skritt. Andre ganger går vi langsomt og bærer tunge byrder. Men vi går ikke alene. Han som kjenner alle våre veier, er også målet for vår vand- ring. Og en dag skal det vi nå bare ser glimtvis, bli fullt og helt. Da skal vi se ham ansikt til ansikt og være hjemme hos Gud. Inntil da får vi leve i håpet, vandre i troen og hvile i vissheten om at Kristus går foran oss. Han som steg opp til himmelen, har ikke forlatt jorden. Han har lovet: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil ver- dens ende.» Tekst: Jens Bjørset Bilder: Privat Jeg er bestefar til Ragnhild. Ragnhild er et menneske med spesielle behov. Da hun kom i konfirmasjonsalder, var det vanskelig å finne noen som kunne gi henne et tilpasset opp- legg. Men i Østre Toten går det meste an. Christina prest ville være med å gi Ragnhild en fin konfirmasjon. Bestefar laget et forslag til liturgi, og Christina var helt med på dette. Det var også Eva-Robert. Så pinseaften i år kom den store dagen. Ragnhild elsker 17. mai. Derfor var prosesjonen inn i kirken erstattet av «tog» med Ragnhild i spissen mens «Norge i rødt, hvitt og blått» ble spilt på orgel og alle i toget var med og sang. Både Ragnhild og Christina ønsket velkommen, før fem vers av «Hjulene på bussen» ble avsunget med orgelføl- ge. Sikkert første gang i den 850-årige kirken vår. Ragnhild er også glad i jul. Derfor var sangen «Tenn lys» na- turlig å ta med. Mens de fire versene ble sunget, tente alle lys i globen. Christina holdt en tale som Ragnhild fulgte nøye med på, og kommenterte med mange positive meldinger. Etter talen sang vi «Din tanke er fri» før selve konfirma- sjonen. Onkel Lars leste det som ble leste da Ragnhild ble døpt. Christina leste så forbønnen for Ragnhild, og erklærte

henne konfirmert. Stor jubel hos både konfirmant og gjester. Til avslutning spilte Eva-Robert «Våren» av Grieg. Liv Ingund Ødegaard var med som solist, og bidro med «Våre små søs- ken» og «God som du». Alle som var i Hoff denne dagen vil huske hvordan konfir- manten strålte, og hvor glad hun var. Både foreldrene og bestefar satte stor pris på at solstrålen vår fikk denne festda- gen, og vil uttrykke vår takknemlighet. For oss var det viktig at Ragnhild også fikk sitt tilbud, og håper at alle som har spesielle behov skal få like gode opplegg. Tekst: Jens Bjørseth. Bilder: Christina Stokstad Grevbo Det pågår for tiden et arbeide med å utarbeide en verneplan for alle gravplassene i kommunen. For vår menighet betyr det Nordlien og Hoff. En gruppe bestående av Marthe Kihle Schjønsby, Trond Nygård, Ole Anton Hoel, Therese Stensjø Hawezy og Jens Bjørseth jobber med dette. Vi er ferdige med Totenviken, der er planen vedtatt i fellesrådet. Det er mange ulike gravminner på gravplassene. En del av disse bør fredes eller vernes. Når et gravminne blir fredet, kan det ikke forandres. Dersom et gravminne blir vernet, kan fester fortsatt endre navn, føye til navn eller fjerne navn. Men selve gravminnet kan ikke tas ned. Gruppa startet arbeidet med å finne ut hvilke minner som burde vernes, og vi endte opp med flere typer gravminner. Vi jobber også med å finne opplysninger om de gravlagte, og har som mål å lage en liten biografi om hver enkelt. Noen kommer til å bli korte, for det er ikke mange opplysninger å finne om alle gravlagte. Disse biografiene ønsker vi å gjøre tilgjengelige i kirkene og på biblioteket, slik at så mange som mulig kan finne opplysninger om de gravlagte. Vi ønsker også Han som kjenner alle våre veier Når gleden smitter Gamle gravminner vernes og dokumenteres John Singleton Copley 1775. 1. Krigsgraver og de som falt i utenrikstjeneste. For Hoff betyr det en av hvert, mens Nordlien har en krigsgrav. 2. Nasjonal interesse. Et eksempel på dette er graven til prost Stabel som var med og laget grunnloven. 3. Spesielle minner. Det er mange gamle minner med en spesiell utforming. Det kan f.eks. være de som har glassplate, «rundinger» av marmor eller porselen med engel eller minner med kors på toppen. Her er det mange å ta av, og vi jobber for at det skal være lik vurdering på alle gravplassene. 4. Lokalhistorisk interesse. Her tenker vi bl.a. på når det er angitt et yrke som er spesielt for vårt område. Eksempler på dette kan være «knivmaker» eller «klokkestøper». Min per- sonlige favoritt er «mjøsfisker». 5. Liggende jernplater. Det er igjen en avdel disse på Hoff, og to på Nordlien. Vi kommer til å foreslå alle disse vernet eller fredet.

4 5 Menighetsbladet for HOFF – KAPP – NORDLIEN Menighetsbladet for HOFF - KAPP - NORDLIEN Nr. 2 - 2026 - Årgang 70 Nr. 2 - 2026 - Årgang 70 Vi som jobber med verneplan for gravplassene, forsøker også å finne ut litt om de gravlagte. På Hoff er det et gravminne mange har lagt merke til, og dette er det vi fant ut om henne: Inger var født 18. november i 1822 på en husmannsplass un- der garden Midt-Frang i Brøttum. Foreldrene het Johannes Olsen og Elseby Hansdatter. Inger var den eldste av søsk- enflokken på sju. Familien flytter til Biri prestegjeld og slår seg til på husmannsplassen Undsethagen – en plass de etter hvert kjøper. Inger giftet seg i Nes kirke på Hedemarken fjerde juledag i 1860 med Jakob Eriksen. I 1865 bor dette paret på bruket Lillehagen på Nes sammen med føderådsmannen blikkensla- ger Ole Gulbrandsen på 77 år og hans datterdatter Augusta Olsdatter på 14 år. Det er nok ikke store gården, de har to kuer, to sauer og et svin. Folketellinga forteller at bruket er skilt fra gården, men ikke skyldsatt. Jakob dør i 1871, og når folketellinga blir tatt opp i 1875, er det andre folk som bor i Lillehagen. Jeg finner igjen Inger på gården Framstad på Biri. Det er flere beboere på garden, og Inger har sitt eget hushold. Det står i papirene at hun ”lever av en liten kapital». Eieren av garden er Marthinius Eriksen. å arrangere en vandring på den enkelte kirkegård for å for- telle om de gravlagte og vise ulike typer gravminner. Når et gravminne blir fredet, er det naturligvis ingen som har ansvar for å plante eller holde stedet i orden. Vi foreslår derfor at det blir gress helt inn til støttene. Videre ønsker vi å etablere en gruppe av frivillige som klipper rundt støttene noen ganger hver sommer. En slik gruppe kan også holde minnene i orden med å vaske dem og få bort mose. Dette er et tidkrevende arbeide, og alt bakgrunnsmateriale skaffes av frivillige. Arbeidet skjer i nært samarbeide med kir- kevergen og hennes ansatte. Det jobbes nå med Kolbu, og vi håper å bli ferdig med denne i år. Ved siden av gravminnene kommer planene også til å inne- holde tanker om hvilke trær som må skiftes ut, hvordan gjer- dene er og bør være og andre elementer som er med på å gjøre gravplassene pene. Det som er sikkert for gravplassene i Østre Toten er at de er i god stand, og blir holdt vakre av alle som steller minnene etter sine kjære. Og vi har fantastisk flinke kirketjenere som setter sin ære å holde plassene i eksemplarisk stand. På Nordlien er det et gravminne med en spesiell tittel. Vi har funnet ut dette om ham: Han var født 15. juli 1885 på et sted som kalles Båkindstran- da søndre. Han ble døpt i Hoff kirke 30. august 1885. Forel- drene hans het Peder Anton Olsen (1840-1909) og Andrine Olsdatter (1851-1944). Peder ble konfirmer 7. oktober 1900, og det står da i kirke- boka Hoff/Bjørnsgård skole. Folketellingene forteller oss litt om ham: 1891. Han bor sammen med foreldrene og to søsken på Bå- kindstranda søndre. Faren kalles her forpagter og jordbruker, samt grovsmed. 1900: Han bor fortsatt sammen med to søsken og foreldrene på Båkinnstranda søndre. Her kalles faren dagarbeider i land- bruket og potetmåler ved Hekshus Brænderi. 1910: Nå bor han sammen med mora på samme plassen. Folketellinga forteller at de driver med jordbruk og at mora forer to kuer. Peder arbeider på Melkefabrikken. 1920: Peder og mora bor fortsatt på samme stedet, og denne gangen fortelles det at han fortsatt arbeider på Melkefabrik- ken, og at mora er husmor for sønnen. Når det gjelder søsknene, så er Peder den eneste som blir gammel. Søsken: Ole Pedersen f. 1878, 1900 arbeider ved Melkefabrikken, døde 1906 Jens Pedersen f. 1879, døde 1881, strubehoste Olaf Pedersen f. 1881, døde 1882 Kolerine Johanne Pedersdatter fl 1881, døde 1882 Kolerine Helga Johanne Pedersdatter f. 1883, døde 1884 Hilda Beate f. 1889, døde 1904 Etter at mora døde i 1944 ser det ut til at Peder bodde alene. I 1964 er det en kort notis der det står at han kalles Kapps Terje Vigen og at han hadde fått en ørret på seks kilo sjøl om det var utenfor sesongen. En muntlig kilde fortalte meg at hun husket Per godt. Han ble kalt «Pær Strænda» og gikk rundt på gårdene i Kappområdet og solgte