Ragnhild konfirmasjon i Østre Toten; første gang i 850-årige kirken vår
Ragnhild konfirmasjon i Østre Toten; første gang i 850-årige kirken vår for HOFF – KAPP – NORDLIEN Nr. 2 - 2026 - Årgang 70 Menighetsbladet 2 3 Menighetsbladet for HOFF – KAPP – NORDLIEN Menighetsbladet for HOFF - KAPP - NORDLIEN Nr. 2 - 2026 - Årgang 70 Nr. 2 - 2026 - Årgang 70 Det er noe eget med å være underveis. Når vi går en vei sammen, får vi tid til å se, lytte og være til stede. Pile- grimsvandringen minner oss om at livet selv er en vandring. Vi er alle mennesker på vei. Vi kjenner målene vi setter oss, men ikke alltid alt som møter oss underveis. Den hellige Birgitta av Vadstena ba en enkel bønn: «Herre, vis meg din vei og gjør meg villig til å vandre den.» Det er en bønn som rommer mye. For vi ber ikke bare om å få vite hvor vi skal gå. Vi ber også om å få et villig hjerte. Et hjerte som er åpent for Guds ledelse, også når vi ikke ser hele veien foran oss. Salmisten skriver: «Om jeg går eller ligger, ser du det. Du kjenner alle mine veier.» Det er et av Bibelens vakreste løfter. Gud kjenner våre veier. Ikke bare de gode dagene, men også dagene da vi går oss vill, når vi tviler eller mister motet. Ingen av våre skritt er skjult for ham. Jesus sier om seg selv: «Jeg er veien.» Han sier ikke bare at han kjenner veien, eller at han kan vise oss den. Han sier at han selv er veien. Derfor er kristen tro først og fremst ikke en lære eller et sett med regler. Det er et fellesskap med ham som går sammen med oss. På Kristi himmelfartsdag hører vi fortellingen om hvordan Jesus ble løftet opp fra disiplenes øyne. Det kan nesten høres ut som om han forsvinner. Men dagen handler ikke om at Jesus blir borte. Den handler om at han går inn i Faderens herlighet. Den oppstandne Kristus er ikke lenger bundet til ett sted eller én tid. Han er nær hos alle mennesker. Han er nær hos sin kirke. Han er nær hos oss. Derfor er korset blitt det kjæreste tegnet kristne bærer med seg. Vi ser det i kirkene våre. Vi tegner det over den som dø- pes. Vi løfter hendene til velsignelse og tegner korsets tegn. For i korset møter vi Jesus Kristus. Han som kjenner smer- te, sorg og ensomhet. Han som selv gikk gjennom mørket og døden. Han vet hva det vil si å være menneske. Derfor møter han oss ikke med avstand, men med barmhjertighet og kjærlighet. Korset er ikke først og fremst et tegn på nederlag. Det er et tegn på håp. Et seierstegn. Et tegn på at kjærligheten er sterkere enn døden. I Johannesevangeliet sier Jesus: «Og dette er det evige liv: at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.» Evig liv handler ikke først og fremst om hvor lenge livet varer. Det handler om fellesskap. Om å kjenne Gud som vår Far. Om å få leve i hans kjærlighet. Dette er ikke noe vi skal gjøre oss fortjent til. Det er ikke en belønning for de flinke. Det er en gave. En gave som blir gitt av nåde. Kristi himmelfartsdag minner oss om at Jesus går foran oss. Han vender tilbake til Faderen, ikke for å forlate oss, men for å åpne veien hjem. Han går dit for oss. Derfor har vi en som kjenner oss. En som ber for oss. En som aldri slipper oss av syne. Når vi ikke finner ordene selv, vet han hva som bor i hjertet vårt. Når troen er svak, er hans trofasthet den samme. Når veien blir tung, går han ved vår side. Vi er mennesker på vei. Noen ganger går vi med lette skritt. Andre ganger går vi langsomt og bærer tunge byrder. Men vi går ikke alene. Han som kjenner alle våre veier, er også målet for vår vand- ring. Og en dag skal det vi nå bare ser glimtvis, bli fullt og helt. Da skal vi se ham ansikt til ansikt og være hjemme hos Gud. Inntil da får vi leve i håpet, vandre i troen og hvile i vissheten om at Kristus går foran oss. Han som steg opp til himmelen, har ikke forlatt jorden. Han har lovet: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil ver- dens ende.» Tekst: Jens Bjørset Bilder: Privat Jeg er bestefar til Ragnhild. Ragnhild er et menneske med spesielle behov. Da hun kom i konfirmasjonsalder, var det vanskelig å finne noen som kunne gi henne et tilpasset opp- legg. Men i Østre Toten går det meste an. Christina prest ville være med å gi Ragnhild en fin konfirmasjon. Bestefar laget et forslag til liturgi, og Christina var helt med på dette. Det var også Eva-Robert. Så pinseaften i år kom den store dagen. Ragnhild elsker 17. mai. Derfor var prosesjonen inn i kirken erstattet av «tog» med Ragnhild i spissen mens «Norge i rødt, hvitt og blått» ble spilt på orgel og alle i toget var med og sang. Både Ragnhild og Christina ønsket velkommen, før fem vers av «Hjulene på bussen» ble avsunget med orgelføl- ge. Sikkert første gang i den 850-årige kirken vår. Ragnhild er også glad i jul. Derfor var sangen «Tenn lys» na- turlig å ta med. Mens de fire versene ble sunget, tente alle lys i globen. Christina holdt en tale som Ragnhild fulgte nøye med på, og kommenterte med mange positive meldinger. Etter talen sang vi «Din tanke er fri» før selve konfirma- sjonen. Onkel Lars leste det som ble leste da Ragnhild ble døpt. Christina leste så forbønnen for Ragnhild, og erklærte ...