Amerikanske statsrenter stiger i USA; 30-års rente over 5%
Renteoppgangen så langt gir ikke grunn til bekymring - DNB Nyheter
Publisert 04. sep. 2026 Artikkelen er flere år gammel
Dypdykk i rentemarkedet: Særlig utviklingen i amerikanske statsrenter har skapt noe bekymring den siste tiden. Rentene på statsobligasjoner med lang løpetid har steget i år. Særlig utviklingen i amerikanske statsrenter har skapt noe bekymring den siste tiden. Det er fordi mange stusser over hvorfor disse har steget så mye, og ikke minst fordi de amerikanske rentene er styrende for utviklingen i hele verdens rentemarkeder, og dermed for avkastningen i mange obligasjonsfond. Vi tror renteoppgangen langt på vei kan forklares av fundamentale forhold, og er ikke bekymret for en kraftig og ukontrollert oppgang i amerikanske statsrenter, eller en gjentakelse av markedsbevegelsene vi så i 2022. Den amerikanske 30-årsrenta har steget til godt over 5 prosent den siste tiden, som er det høyeste nivået siden tidlig på 2000-tallet. 10-års renten, omtalt som verdens viktigste rente, har steget til rundt 4,8 prosent, nær de 5 prosentene som ble nådd høsten 2023, som da var det høyeste nivået siden før finanskrisen. Når de lange amerikanske statsrentene stiger, er det styrende for utviklingen i rentemarkedet generelt. Det påvirker også avkastningen i mange obligasjonsfond. På den ene siden gjør det at rentene på nye obligasjoner blir høyere, og den løpende avkastningen fra å investere i obligasjonsfond blir dermed bedre. Kurseffekten på obligasjoner som handles i markedet er derimot negativ, ettersom disse faller i verdi. På kort sikt, det vil si innenfor et år, er den negative effekten av kursfall ofte så stor at den spiser opp mye av den positive effekten av at løpende renter blir høyere, men dette avhenger av hvor lang løpetid det er på obligasjonene, og om obligasjonene har fast eller flytende renter[1]. Samtidig kan en markert oppgang i rentenivå ha negativ effekt på aksjemarkedet. Dette erfarte vi i 2022, da kraftig stigende renter verden over ga svak avkastning i både aksje- og obligasjonsfond. Er vi på vei mot noe lignende nå? Og er det grunn til å bli bekymret for en mer markert oppgang i amerikanske statsrenter, grunnet vaklende tiltro til USAs evne til å betjene gjeldsbyrden sin? Hva er det lurt å gjøre fra et allokeringsståsted gitt risikoen for noe sånt? For å komme nærmere et svar forsøker vi å nøste opp i hvorfor rentene har steget i det siste. Sånn vi ser det skyldes det primært fire ulike, men beslektede, årsaker: Grafen under viser at renten som regel følger utviklingen i nominell BNP-vekst. En annen ting grafen viser er at rentenivået nå, til tross for oppgangen helt i det siste, ikke er på et spesielt høyt nivå i historisk sammenheng. Rentenivået på 1970- og 80-tallet var spesielt høyt, men selv om man ser bort ifra den perioden fremstår ikke rentenivået i dag uvanlig høyt. Heller var rentenivået i perioden etter finanskrisen og fram til koronapandemien uvanlig lavt. I denne perioden var også den nominelle BNP-veksten historisk lav. Når den nominelle BNP-veksten de siste årene har steget, er det naturlig at også rentene stiger. Dette punktet henger sammen med punktet over. Veksten i amerikansk økonomi er god og den har bedret seg de siste fem årene. Økt offentlig pengebruk har bidratt til det, men helt i det siste har veksten fått ekstra fart som følge av økte private investeringer. Den økte investeringstakten i amerikansk økonomi er i stor grad relatert til utbygging av AI-infrastruktur, drevet av de store teknologiselskapene. Mens disse lenge har finansiert investeringene ved å bruke av sin massive overskuddslikviditet, har de det siste året i økende grad begynt å utstede gjeld for å finansiere deler av investeringene. Siden august i fjor har de såkalte hyperscalerne; Microsoft, Amazon, Alphabet (Google) og Meta, som står i bresjen for utbygging av datasenterkapasitet, utstedt ny gjeld for til sammen rundt 250 milliarder dollar.[2] Dette er omtrent 10 ganger så mye som i samme periode året før, og det utgjør 15 prosent av samlede gjeldsutstedelser innenfor det såkalte Investment Grade-segmentet (eksklusiv finans) i samme periode. Løpetiden på gjelden som hyperscalerne har utstedt er og ganske lang; så mye som en tredjedel har løpetid på over 20 år. Investment grade er en kredittvurdering som viser at et selskap, en bank eller en stat anses å ha lav til moderat risiko for å ikke kunne betale tilbake gjeld. Rangeringen gis av kredittvurderingsbyråer som Moody’s, S&P og Fitch. Verdipapirer med investment grade har normalt lavere rente enn lån med høyere risiko. • S&P og Fitch regner BBB- eller høyere som investment grade. • Moody’s regner Baa3 eller høyere som investment grade. • Statsobligasjoner fra økonomisk stabile land har ofte investment grade-rating. • Mange institusjonelle investorer kan kun investere i verdipapirer med investment grade. Faktaboks skrevet av kunstig intelligens. Med andre ord har det kommet mye ny gjeld til markedet det siste året, som «konkurrerer» med blant annet statsobligasjoner om investorenes gunst. Det er naturlig at en så kraftig økning i tilbudet av gjeld med lang løpetid og høy kredittvurdering bidrar til at rentene på annen gjeld med lang løpetid og høy kredittvurdering stiger. Inflasjonsforventningene, slik de måles i markedet, har ikke steget spesielt mye i det siste, og kan sånn sett ikke forklare at rentene har steget i år. Derimot har flere faktorer i år bidratt til å skape ny usikkerhet om inflasjonsutviklingen på sikt. For andre gang på fem år har en krig bidratt til store forstyrrelser i energi- og råvaremarkedene. På nytt forsøker administrasjonen i USA å heve tollsatsene mot handelspartnere. Både globalisering i revers og et høyere, geopolitisk konfliktnivå har man snakket om lenge, men begge deler har kommet et hakk opp på agendaen igjen med Trumps retur til Det hvite hus. Begge deler bidrar til prispress, her og nå og på sikt, ettersom man må bygge ut kapasitet for å sikre seg tilgang til energi og råvarer også i en mer konfliktfylt verden. Den nye sentralbanksjefen i USA, Kevin Warsh, skaper og usikkerhet rundt inflasjonen. Etter Warsh’ andre rentemøte som sentralbanksjef i juli, var det tydelig at vi har å gjøre med en Fed-sjef som er langt mindre villig til å dele tanker om hvordan sentralbanken vil forholde seg til utviklingen i makroøkonomiske nøkkeltall fremover. Det skaper usikkerhet rundt sentralbankens (Feds) reaksjonsfunksjon, men og, siden han tross alt er Trumps utvalgte, rundt sentralbankens vilje til å gjøre noe med at inflasjonen er for høy. Gitt usikkerhet rundt så mye annet, hadde en forutsigbar sentralbank vært å foretrekke. Kombinasjonen av alt over har dermed bidratt til en økt usikkerhet rundt inflasjon. I våre øyne kan det være med på å forklare hvorfor de lange rentene har steget, fordi økt usikkerhet rundt inflasjonen på sikt kan bidra til en oppgang i den såkalte terminpremien. Terminpremien i en statsrente med lang løpetid er den delen av renta som ikke kan forklares med forventninger til hva sentralbankens styringsrente i snitt skal være i denne perioden. For å låne ut i ti år fremover, fremfor å låne ut i korte perioder av gangen, er det vanlig å kreve en ekstra kompensasjon, eller premie, for den risikoen det tross alt innebærer å binde opp pengene sine i en lengre periode. Denne ekstra kompensasjonen er terminpremien. Den fanger opp de faktorene som påvirker lange markedsrenter som ikke har å gjøre med renteforventninger. Terminpremien er ikke en observerbar størrelse, men ulike akademiske miljøer beregner den på ulike måter. Ettersom det ikke er eksakt vitenskap hva terminpremien er skal man være varsom med å tolke den bokstavelig, men det er bred enighet om at den i utgangspunktet skal være positivt. Det er og bred enighet om at når de store sentralbankene rundt om i verden drev med såkalte «kvantitative lettelser» («QE»), der de trykket penger for å kjøpe blant annet statsobligasjoner med lang løpetid, bidro dette til at rentene på statsobligasjoner ble «kunstig» lave, fordi terminpremien ble negativ. Støttekjøpene vedvarte til 2022, men at sentralbankene har beholdt store beholdninger av statsobligasjoner på balansene sine har nok bidratt til at terminpremien har holdt seg negativ helt inntil for kort tid siden. Ifølge en av de mest brukte modellene for å beregne terminpremien, vist i grafen under, ble ikke terminpremien i 10-årsrenta i USA positiv før i slutten av 2024, og den har kommet opp på mellom 0,5-1,0 prosentpoeng siden 2025. Faktaboks skrevet av Ingvild Borgen. Dersom statsrentene i et land stiger fordi investorer oppfatter det som mer risikabelt å låne ut til dette landet, skal det fanges opp via en økning i terminpremien. Man har lenge snakket om at USAs gjeldsbyrde, det vil si offentlig gjeld i forhold til størrelsen på BNP, er for høy. Man ser at utviklingen ikke er bærekraftig, og dette har gjort at de store kredittvurderingsbyråene, som Moodys, S&P og Fitch, alle har nedgradert amerikansk statsgjeld, fra den høyeste vurderingen, AAA, til den nest høyeste, AA+. Selv om kredittkvaliteten av USAs statsgjeld har blitt gradvis verre de siste 20 årene har det ikke gitt en oppgang i terminpremien. Vi tror en viktig forklaring på det er at sentralbanker verden over har drevet med QE de siste 15 årene, og kjøpt store deler av utestående statsgjeld, noe som har presset terminpremien ned. I over 15 år har man vendt seg til at det er en stor kjøper i markedet for statsobligasjoner, som ikke bryr seg om pris og avkastning, og dermed risiko, på samme måte som andre kjøpere. Dermed har gjeldsbyrden fått vokse uten at det har gitt seg utslag i en oppgang i terminpremien, og rentene. Nå er ikke sentralbankene like aktive aktører i markedet, og vi har fått en sentralbanksjef i USA som er en uttalt motstander av denne politikken. Da er det naturlig at investorene i større grad fokuserer på risiko og faktorer som kan trekke terminpremien opp. Renteoppgangen i det siste er langt ifra dramatisk. Som vi har argumentert over kan i alle fall deler av den forklares med en bedring i fundamentale forhold, som høyere vekst, og at det utstedes mye ny gjeld i andre deler av rentemarkedet. I den grad bekymring knyttet til USAs gjeldsbyrde har bidratt til å trekke rentene opp via en oppgang i terminpremien oppfatter vi det først og fremst som en normalisering i markedet etter en lang periode der sentralbankene har «manipulert» terminpremien til å bli uvanlig lav, fremfor en urovekkende utvikling. Som beskrevet over tror vi rentene på amerikanske statsobligasjoner med lang løpetid har steget i det siste som følge av en kombinasjon av flere forhold: Vi syns ikke dette gir grunn til bekymring. Når det er sagt, er det ikke til å se bort ifra at gjeldssituasjonen i USA fremstår mindre og mindre bærekraftig. Sentralbankene støttekjøper ikke lenger statsgjeld, og den politiske ledelsen i Washington utøver makt, både i markedet og overfor geopolitiske motstandere, på en stadig mer ukonvensjonell måte. Dette tror vi kan bidra til at investorer i større grad enn før vil ta gjeldsbyrden med i betraktningen når de vurderer amerikansk statsgjeld opp mot andre alternativer. Tidligere har USA nytt godt av at både valutaen og statspapirene deres er oppfattet som de ultimate trygge havnene i globale finansmarkeder, og USA har dermed ikke opplevd markedets disiplinerende kraft når de fører en uforsvarlig finanspolitikk, på samme måte som land i Europa og fremvoksende markeder har i lang tid. Dette er kanskje på vei til å endre seg nå. Noe positivt som kan komme ut av det, som finansminister Scott Bessent allerede har hintet om, er at USA må ta tak for å hindre at gjeldsbyrden fortsetter å stige like mye. Gitt argumentene over ser vi ikke bort ifra at rentene på statsobligasjoner med lang løpetid kan fortsette å stige noe fremover, ettersom alle de fire punktene kan fortsette å trekke rentene noe opp. Men vi er ikke veldig bekymret for en kraftig og ukontrollert ren